Kjære allesammen ! Takk for sist til dere som kunne komme. Det var en slik kjempefin opplevelse at jeg bare var nødt til å skrive ned hvordan jeg følte det, og hva det gav meg å møte dere alle sammen igjen. Jeg har veldig ofte tenkt på hvor hyggelig det kunne være med en klassefest igjen, men tenkte også at nå ville det være vanskelig å finne oss alle. Vi ville vel være spredt for alle vinder nå som det har gått så mange år siden sist. Og i dag som det er så moderne å gifte og skille seg igjen kunne det bli en umulig oppgave å finne allesammen. Og så har det jo også blitt mer vanlig å flytte ofte. Så jeg ble jo kjempeglad da Gerd Vahlheim ringte meg og fortalte om det planlagte jubileet, og at de også hadde funnet nesten alle i klassen. Jeg hadde faktisk vært en av de vanskeligere å oppspore, og det manglet bare et par stykker til da jeg ble funnet. Da Gerd ringte meg neste gang var alle funnet og omtrent alle hadde sagt ja til å komme. Og tenk at jeg fikk høre at Irene Levin og Laila Syrrist skulle komme helt fra Statene, Torill Stormby fra Sverige, Kari Slyngstad fra Stavanger og Turid Eklund fra Kristiansand. De som ikke kunne komme denne gangen var Gro Wahl fra Frankrike, Bjørg Johnsen fra Bjorli, Tove Pettersen fra Stavanger og Laila Fyrileiv og Torunn Storm-Nielsen fra Oslo. Og resten av jente-gjengen bor faktisk i en radius av 6 mil fra Oslo. Det ble faktisk 18 stykker pluss frk. Løvberg som kunne komme. Dessverre så er Ragnhild Sand død i en tragisk trafikkulykke. Jeg har flyttet til Spydeberg og jeg avtalte med Ellen-Beate Halvorsen at jeg kunne få ligge over hos henne. Det passet jo veldig bra siden det var hos henne vi hadde fått lov til å holde jubileet. Selv om jeg ikke bor så veldig langt unna så synes jeg det var praktisk å kunne ligge over. Før jeg går videre i beretningen så vil jeg si at selv om jeg gledet meg vilt til å treffe dere alle sammen, - så grudde jeg meg også litt. Det var jo så lenge siden jeg både hadde sett og snakket med dere, og jeg tenkte at dere kunne jo ha forandret dere slik at jeg ikke kunne finne på noe å snakke med dere om lenger. Og jeg gikk også rundt med tanker om hva dere måtte synes om meg etter så mange år. Ja, - slike tanker hadde vel kanskje de fleste av oss før vi møtte hverandre igjen. Derfor kjørte jeg innover til Ellen-Beate med svært blannede følelser. Men den følelsen forsvant "som dugg for solen" da jeg ble mottatt med åpne armer av Ellen-Beate, Turid Andresen og Bjørg Olsen. Vi dro derfra inn til Sentralbanestasjonen i Oslo der vi alle skulle møtes kl. 15.30. Det var kommet en 5-6 stykker da vi kom og det ble stor gjensynglede. Og det var riktig en fornøyelse å stå der å vente da den ene etter den andre kom. Det ble ville jubelrop etter hvert som vi kjente hverandre igjen, og det var en helt utrolig opplevelse å se dere alle sammen ! Og alle var på bølgelengde med en gang. Da alle var kommet gikk vi på en turistbuss som var leid for andledningen, og vi kjørte hjem til frk. Løvberg for å hente henne. Og det var også en helt utrolig følelse å møte henne igjen, - og så godt hun kjente oss igjen etter hvert som vi hilste på henne. Det ble servert et glass med musserende vin for å feire gjensynet og humøret var på topp. Vi sang så den gule sangen som gikk på melodien "Se maleren, se maleren". Deretter gikk turen til Ila skole og det var en rar følelse å være der igjen sammen med dere alle som jeg gikk sammen med der i alle år. Det strømmet på med gode gamle minner som jeg trodde for lengst var glemt. Det var også en journalist fra ukebladet Hjemmet der for å ta bilder og skrive om oss. En lærer viste oss rundt på skolen og korridorene var omtrent som før, men klasserommene virket annerledes fordi pultene (bordene) ikke sto i rader lenger, - de stod langs veggene. Men atlasene og kartene så faktisk ut til å være de samme som vi hadde. Det ble også diskutert en del om hvordan skolen var før, - kontra nå. Da vi gikk på skolen var klassene for piker og gutter strengt atskilt slik at vi gikk i ren pikeklasse. Også skolegården var atskilt, - guttene var til i den øvre del til venstre foran skolen og vi piker på den nederste delen. Vi hadde ikke lov til å gå over "streken" til guttesiden. Men vi klarte jo selvfølgelig å smugle lapper til guttesiden da vi kom i en viss alder, og guttene sendte oss lapper. Disse hemmelige lappene kunne for eks. ha denne teksten: "Jeg elsker deg ! Elsker du meg ? Send svar i neste friminutt". Ja, det er virkelig mange festlige ting som kunde hende her. Vi har vel alle våre minner om det ! Etter at vi hadde sett på en del klasserom gikk turen videre ned til under-etasjen der vi i gamle dager spiste Oslo-frokosten som det het den gang. Og hva var det der ? Jo, ganske riktig , der fikk vi servert skole-frokost akkurat slik vi husket den. På en serviett var det et knekkebrød med geitost, en gulrotbit og selvfølgelig et aliminiums-krus med melk. Og selvfølgelig var det også det mange ikke likte, - en skje med tran. Etter skolefrokosten fikk vi utdelt et jubileumshefte, hvor det var mange gamle minner, blant annet så var det flere av våre kjære gode gamle sanger slik som "Kom mai du skjønne milde", - "Min hytte", -"Den flittige bekken", - "Lette bølge" og to av hjelpesangene våre. Se den "blå sangen" med "Hannkjønn, hunnkjønn, intetkjønn som går på melodien "Lille Lotte". Den andre sangen om regning var ikke helt fullstendig, - den manglet begynnelsen. Den går på melodien "Pål sine høner". Det var noen som heldigvis husket litt fra begynnelsen på sangen. Og vi sang også "Kragerød, Risør, Tvedestrand" osv. som ikke stod i festheftet. Ja det var virkelig moro å synge disse halvt glemte sangene igjen. Og så var det enda en overraskelse; Ila skolemusikks nåværende ungdomskorps kom og spilte for oss. Først "Congratulations", - så "Hello Dolly" og til slutt "Ila-marsjen" som vi alle var med på og sang. Ja, vi har alltid vært en sang-glad klasse, - noe vi kan takke frk. Løvberg for. På dette tidspunkt måtte dessverre Irene forlate oss fordi hun skulle være toastmaster i et 80 års lag. Vi håpet jo at hun kunne komme senere, men det var vel ikke så lett å få til. Bussen vi hadde en avtale om å komme å hente oss igjen kl. 18.45, kom ikke til avtalt tid slik at vi ble stående å vente utenfor skoleporten. Det var kaldt og vi frøs i penklærne våre, men vi holdt stemningen oppe ved å synge de gamle sanglekene vi pleide å synge i frikvarterene, - til stor fornøyelse for de som bodde rundt Ila skole og som tittet ut av vinduene. Men endelig kom bussen og vi dro hjem til Ellen-Beate som bor i et herlig gammelt stort hus med spir og andre utspring, - rene kråkeslottet. Der fikk vi valgfritt et glass med cocktail, med eller uten alkohol. Etterpå fikk vi et koldtbord med de deiligste retter. Laila Syrrist foreslo etter maten at vi alle skulle reise oss opp etter tur og fortelle litt om hva vi hadde gjort etter at vi gikk ut av skolen. På den måten ville vi spare litt tid siden vi da senere utover kvelden ville slippe å fortelle om oss selv gang etter gang. Da ville vi ha tid til å prate om mye annet som vi også ville snakke om. Det var mange som grudde seg til dette, og tenkte vel at "dette tør jeg ikke". Men motet kom etter hvert som vi så de andre turde, så faktisk ALLE reiste seg etter tur. Og grunnen til at vi alle turde tror jeg kom av at vi følte oss så trygge på hverandre og at her var det ingenting som var farlig å gjøre. Det var flere som begynte med at de hadde slett ikke hatt noe annet enn et helt vanlig liv uten spenning, - men det viste seg at alle historiene var helt herlig. De hadde alle noe å gi og som Kari Slyngstad sa så treffene: " Å høre alle disse historiene er jo som en novellesamling, og kunne vært gitt ut som en liten bok". Bjørg Olsen hadde laget noen aldeles nydelige krydderbuketter som var festet til bordkortene med en nål. De kunne taes av og brukes som en nål vi kunne pynte oss med. Bukettene hadde også bånd i de norske fargene, og det var Bjørgs ønske at vi alle ville bære den lille buketten som en 17de mai rosett på grunnlovsdagen. Jeg hadde også laget noe til bordet som alle så ut til å like. Jeg hadde i et materiale som heter Keramin (gips-lignende) støpt en liten katt som ligger i kurv og malt en hver til alle sammen. Frk. Løvberg fikk en litt større hvit katt (ca. 10 cm høy). Dette var for å illudere at her var frk. med alle sine barn. Dette ble også godt mottatt. Etterpå fikk vi anledning til å snakke mer om det vi kom på av minner og den ene etter den andre husket historier fra vår skoletid. Det var så koselig at jeg nesten ikke ønsket det skulle ta slutt noen gang, men dessverre så måtte vi etter hvert ta avskjed med hverandre igjen. Men denne gang med lovnader om at det ikke måtte gå lenge før vi møttes igjen. Det var bare Laila Syrrist og jeg som skulle ligge over hos Ellen Beate, og vi fikk vårt eget lille krypinn i 3dje etasje, og det var deilig å sove der. Dagen etter fikk vi oss en skikkelig jenteprat på sengekanten. Og vi var alle tre enige om at dette var det hyggeligste vi hadde opplevd på lenge. Jeg vil si en kjempestor takk til de som dro i gang dette, - Ellen Beate, Turid, Bjørg, Gerd og Kari-Mette. De har gjort en KJEMPEJOBB ! De fortalte selv at de hadde hatt det kjempegøy da de planla dette, og de var veldig spent på hvordan vi ville like det. Og de fikk altså FULL KLAFF !!! Ellers så kan jeg fortelle at under middagen sa frk. Løvberg at hun synes at hun aldri hadde sett en så fin gjeng med flotte damer, - og det er jeg helt enig i. Når man så seg rundt var alle veldig lik seg selv både i fakter og i måten å uttrykke seg på, - men nå med en modenhet som forsterket det hele. Ja, - jeg må bare gjenta meg selv, - det var helt utrolig. Og nå håper jeg at vi kan treffes litt oftere nå som vi har alles adresser. Og jeg håper at vi snart får møte de som ikke kunne komme denne gangen. TAKK igjen til festkomiteen som gjorde det mulig for oss å oppleve det her. Og en kjempestor TAKK til frk. Løvberg som var med på å skape en slik fin jentegjeng. Jeg følte at denne sammenkomsten nesten var "magisk". Stemningen fra festen satt "i meg" i mer enn en uke etterpå. Det var som jeg fremdeles hadde dere i nærheten. Det er veldig vanskelig å forklare det, men det var grunnen til at jeg nå ville prøve å skrive om det for å liksom "skrive det litt av meg". Jeg tror at mange av dere følte noe av det samme og jeg vil samtidig takke dere for at dere ga meg opplevelsen av en samhørighet som jeg nesten hadde glemt kunne finnes. Ja, - det er kun en ting å si om jubileet, og det er at det var en SUCESS fra begynnelsen til slutt. TAKK TIL DERE ALLE SOM GJORDE DETTE MULIG FOR MEG !!! Beste hilsen fra deres klassevenninne PS. Dette brevet ble sendt til frk. Aase Løvberg og alle mine skolevenninner etter jubileet i 1992. Vil du se teksten til samgene vi sang, - kan du trykke HER