Min musikalske fortid --- Mitt liv som vokalist

Jeg begynte å synge samtidig som jeg begynte å snakke. Slektninger som jeg var mye sammen med da jeg var barn sier at det de husker best om meg var at jeg sang omtrent hele tiden.

Faren min kjøpte piano fordi han forstod at jeg var musikalsk og meldte inn både seg selv og meg for å lære dette. Gikk gjennom en test på Musikk-konservatoriet og bestod med glans. Min lærer der var Ludvig Lindeman som var en fetter av han som eide konservatoriet.

Jeg startet pianotreningen, - men etter en stund synes jeg nok at det ble litt kjedelig med alle skalaøvelsene. Etter ca. ett års tid sa pianolæreren til fare min at han trodde jeg ville ha mer glede av å starte på sanglinjen fordi hver gang jeg kom til øvelse sang jeg alle de nye sangene jeg hadde lært siste uken i stedet for å ha øvet nok på pianoleksen min.

Faren min ble sint og vi sluttet på konservatoriet. Først flere år senere fortalte faren min hva pianolæreren virkelig hadde sagt; - at jeg burde flytte over til sanglære i stedet. Han var så skuffet over at jeg ikke var så interessert i pianospillingen som han mente ville komme til nytte for meg senere i livet. Og det hadde han jo selvfølgelig helt rett i. Jeg angret på det da jeg ble voksen og selvfølgelig ville ha kunnet akkompagnert meg selv.

Etter hvert kjøpte jeg en orkestergitar og lærte meg noen ganske enkle grep som kunne brukes til de fleste sanger. Min lærermester var min kusine Edith som er meget musikalsk. Ja, - hele søskenflokken der hun vokste opp er veldig musikalske og Edith og hennes brødre og jeg spilte til dans på lokalet om sommeren da jeg var der på ferie. Edith flyttet til Oslo for en stund og hun og jeg hadde oppdrag der bare vi to spilte gitar og sang tostemt de siste moderne sangene på den tiden. Edith er helt rå til å synge annenstemme til absolutt alle sanger og stemmene våre passet bra sammen.

Men da Edith flyttet tilbake til Ualand (ikke så langt fra Egersund) ble det vanskelig for oss å fortsette å opptre sammen. Edith har fortsatt å synge med gruppe der hun bor og synger både i kirken og andre steder der gruppen hennes får oppdrag.

Og jeg begynte å synge med forskjellige band på mange forskjellige steder. Å være vokalist på den tiden var helt annerledes enn det er nå. Den gangen var det slik at bandene bestod for det meste bestod av menn som bare spilte til dans/underholdning. Men noen ganger ville arrangørene av tilstelningene å ville ha med kvinnelig vokalist. Jeg hadde en manager som skaffet meg disse jobbene. Og veldig mange ganger var bandet temmelige sure da jeg kom til avtalen. De tenkte vel som så at nå kommer det et kvinnemenneske som tror hun kan synge. Jeg kan jo godt forstå de var engstelige fordi de ante ikke noe om hvilke sanger jeg sang og hvilken toneart jeg sang dem i. Det var jo likedan for meg siden jeg heller ikke ante noe om dem og hva slags sanger de spilte. Og heller ikke hva slags musikk de spilte.

Men jeg har alltid likt all slags musikk og kunne teksten på mange sanger av forskjellig art, - slik som pop, tradisjonelle sanger, country og også jazz. Jeg visste hvilken toneart de forskjellige sangene jeg sang gikk i og det gjorde det jo enklere. Vi slapp å stå å prøve oss frem før arrangementet startet. Så det var faktisk bare å bli enige om hvilke sanger både bandet og jeg kunne og gå rett på scenen og fremføre det. Dette gikk faktisk alltid bra og bandet var fornøyd. Hver gang bandet senere trengte vokalist kontaktet de meg direkte. De fant ut at det var mer populært å ha med en vokalist fordi folk i salen kunne synge med når de koste seg og bandet fikk jobber på samme sted igjen senere og også fler jobber.




Jeg fikk også jobber med kjente orkestre. Slik som Lasse Gerlyngs orkester som spilte på Høyres hus i Oslo. Der sang jeg mange lørdager. Fikk tilbud av Lasse Gerlyng om mer fast jobb, - men det ble vanskelig å gjennomføre fordi det ville medføre at jeg måtte være borte fra jobben min i Steen & Strøms platebar. Fikk også tilbud om å synge i Svenske folkeparker hele sommeren sammen med Ray Adams (som egentlig het Ragnar Asbjørnsen ) og noen flere folk som jeg ikke husker navnet på. Det kunne jeg heller ikke gjøre selv om det hadde vært en kjempemulighet for meg. Samme grunn som ovenfor pluss at jeg ikke hadde fått lov hjemme fordi jeg var så ung. Jeg hadde det veldig strengt hjemme slik de fleste ungdommer hadde det før i tiden.

Sang også på Regnbuen i Klingenberggt. Der ble det ble det blant annet arrangert noe som het «Seventeen show» der Hans Dysthe var konferansier. Den morsomste gangen jeg sang der var den gangen Wenche Myhre akkurat var blitt kjent. Hun sang «Katta vår» og hennes far og bror spilte sammen med henne. Og jeg sang selvfølgelig «She was only seventeen» som var veldig populær på den tiden.

Jeg sang også et sted på svenskegrensen, - husker ikke hva det het. Der var det kummerlige forhold. Microfonen de hadde hengt opp var faktisk en slik bitteliten rund mic som ble solgt sammen med Tandbergs båndopptagere. Herregud ! Jeg sa selvfølgelig fra om at noe slikt kunne man ikke bruke. Og siden de ikke klarte å finne noe bedre sa jeg at det var bedre jeg sang uten mic. Og det gikk bra fordi jeg har en kraftig stemme og det var en fin sommerkveld slik at stemmen hørtes bra. De ble veldig fornøyd med at jeg tok det så bra. Det kom også et ektepar bort til meg og sa de jobbet for svensk radiotjans og spurte om jeg var interessert og prøvesynge for dem i Stockholm. Men det var også en umulighet for meg å få til av samme grunn som før fortalt.